lørdag 4. mars 2017

Hjemover igjen


Hjemover skal vi

Fra beitemark til låven

Den siste marsjen






Så var dagen her igjen, dagen hvor vi måtte stå opp tidig for å rekke flyet og ikke være hjemme før langt ut på dagen. Så ja, Dagen begynte med litt siste pakking og morgenstellet rundt 06:15 for de fleste med unntak av de som allerede var våken. Etter litt frem og tilbake så kom alle seg ut av hus før vi satt kursen bort mot hotellet for en kjapp frokost i restauranten før taxisjåføren hentet oss klokken 07:30. Så etter litt egg, bacon, pølse og diverse annet så satte vi kursen for Dublin flyplass hvor flyet til København gikk klokken 10:20.




Etter drøye 40-45 minutter så var vi endelig kommet oss inn på terminal 1 og satt kursen for sas sin innsjekking. Da alle hadde fått sendt koffertene sine og fått boardingpasset sitt gikk turen igjennom sikkerhetskontrollen og videre igjennom butikker hvor noen siste innkjøp i Irland skulle gjøres, før vi slo oss ned ved en starbucks med stikkontakter selvfølgelig. Ettersom at flyet nærmet seg så fikk vi en melding om at det var forsinket 15 minutter. Så etter litt lengre venting så turet vi bortover mot gaten og inn på det første av 2 flygninger for dagen.











Så etter rundt 2 lange timer så var vi endelig i København, hvor vi hadde god tid til avgang til Bergen. Så vi delte oss opp litt og vandret rundt for å shoppe litt og for å få litt mat i kroppen eller bare for å slappe av litt. Så ettersom time gikk så hadde de fleste av oss vært rundt for en siste handle tur. Etter hvert bestemte derfor oss for å sitte oss ned å spise hos restauranten Gorm for å få i oss litt pizza og lade opp det elektriske utstyret sitt før siste innspurt. Så tiden var nesten der igjen og vi tuslet bortover mot gaten vår en siste gang for dagen før vi var hjemme igjen for første gang på rundt 3 uker. Så vi satt oss på flyet og etter litt over en time kunne vi endelig stå på Norsk grunn igjen på lenge. Så etter vi hadde hentet vårt og gått igjennom tollen fikk vi se noen av våre foreldre og familie igjen før vi etter litt prating delte oss og dro hjem.


Så det var alt fra oss for denne gang. Så da må jeg bare for takke for oss for denne gang til våre trofaste lesere, og håpe dere har kost dere like mye med å lese denne bloggen som vi  har med å skrive den. Hilsen de 5 standhaftige/saueflokken, takk for oss.    

Siste arbeidsdag


siste dag på jobb

jeg feller flere tåre

hade bra Knightsbrook





Dagen startet som vanlig, med ett lite unntak, jeg gikk med et forkle fullt av sauer og kuer, ja siden det var siste dagen, og jeg tenkte "why not". Men egentlig var det ikke så mye mitt valg, som Adrian sitt. Jeg tenkte det hadde vært komisk å bruke saueforkle mitt, helt til realiteten slo inn, og jeg skjønnte at det bare ville blitt rart, i der øyeblikket bestemte Adrian seg for å gjemme alle de andre forklene mine, så jeg rett og slett ikke hadde noe annet valg en å komme på jobb, og virkelig skille meg ut... Jeg klarte å overbevise Kristoffer om å bruke sitt Guinness forkle som moral støtte for meg. Helt ærlig er jeg glad for at jeg tok på meg forkle mitt, fordi uansett hvor jeg gikk, så smilte folk, og det gjorde denne ellers triste dagen, litt bedre.




Arbeidsdagen startet med at jeg fikk beskjed om å vise de 4 andre konditorene som jobben da, hvordan man kutter opp egne sprøyteposer av bakepapir, de var veldig fascinert, senere på dagen, fikk jeg også vise de noen enkle sjokolade dekorasjoner som enkelt kunne brukes på dessertene deres. Utenom dette fikk jeg laget makroner, og ble utfordret av mine kjære kollegaer å ta hånden min i bakebollen, før jeg skulle gi den til oppvaksen, og få alle makron restene på den, og smøre det ut i fjeset på en av kokkene som de pleier å tulle med, etter mye fnising, og frem å tilbake, gjorde jeg det, og ble med dette evig hyllet av konditorene, ja og noen av kokkene selfølgelig.


 Videre gikk dagen som den pleide, lage istand desserter til bryllup og selskap, og ta imot bestillinger, dagen gikk alt for fort, og når klokken nærmet seg 22:00 var det på tide å ta farvel, for noen var det enklere enn andre, men når folk begynte å klemme meg, legge meg til på Facebook, og nærmere tvinge meg til å komme tilbake, begynte tårene å renne. 


Klokken ble fort mye, og i huset var det blandede følelser, noen lengtet hjem, mens andre lengtet tilbake til hotellet. Saueflokken skulle tidlig opp, så bloggen ble dessverre ikke skrevet før morgenen etterpå, og generelt mangel på Internett hjalp ikke.